En rekke arbeidslivsundersøkelser de siste årene (bl.a. utført av AFF og HR Norge) tyder på at norske ledere generelt sett er ansett som både.
Er det et problem med norsk lederutvikling i dag? Kanskje ikke ved første øyekast.
Etter å ha arbeidet med lederutvikling i 20 år, er det særdeles lett å identifisere alle de ulike tilnærmingene som ikke fungerer
Jeg mener det er like greit å slå fast det fast først som sist: Lederutvikling er relativt krevende og komplekst å få til å virke i praksis.
Hva bør lederutvikling i sin enkleste form skape av effekter? Donald Kirkpatrick treffer ganske brukbart med sin modell
Flere spør seg om norsk lederutvikling har blitt for myk. Jeg synes det er et interessant spørsmål
Hva er viktig i forbindelse med et lederutviklingsprograms målsettinger, design, innhold og deltakere?
