Mange mellomledere opplever seg, som naturlig er, mellom barken og veden. Dette gjør at de både opplevd og i praksis havner i en hybrid lederrolle.
Er det et problem med norsk lederutvikling i dag? Kanskje ikke ved første øyekast.
Det er unntakstider. Det er ikke mulig å navigere på kjente parametere i øyeblikket. Alt gjøres via «stridsledelse og samband» som de i Forsvaret.
De fleste bedrifter er opptatt av utvikling som forutsetning for å bedre sine resultater og for å styrke sin konkuranseevne.
Etter å ha arbeidet med lederutvikling i 20 år, er det særdeles lett å identifisere alle de ulike tilnærmingene som ikke fungerer
Jeg mener det er like greit å slå fast det fast først som sist: Lederutvikling er relativt krevende og komplekst å få til å virke i praksis.
Hva bør lederutvikling i sin enkleste form skape av effekter? Donald Kirkpatrick treffer ganske brukbart med sin modell
Flere spør seg om norsk lederutvikling har blitt for myk. Jeg synes det er et interessant spørsmål
Hva er viktig i forbindelse med et lederutviklingsprograms målsettinger, design, innhold og deltakere?
